Kjære Erna

Foto: Larsen, Håkon Mosvold/NTB scanpix

Kjære Erna.

Hvor er du? Hører du ikke at folk roper?

Vi jobber fra alle kanter nå for å få deg til å forstå at du er i ferd med å frata norske kvinner et grunnleggende demokratisk prinsipp, en del av friheten vår. Nå må du våkne opp og høre. Du må stole på oss nå, kjenne på magefølelsen din. For du vet like godt som meg at vi forsøker å gjøre det beste ut av hva vi har. Og vi tar de valg som vi selv mener er riktige for oss. Mine valg er kanskje ikke riktige for deg. Men det er den friheten vi er så heldige å ha her i Norge. Alle jenter som kommer etter meg må få et fritt valg de også. Og fremfor å gjøre veien deres vanskeligere må vi tilrettelegge for en verdig behandling.

Da jeg var 20 år ble jeg gravid. Jeg var ferdig med videregående, og hadde ett år på baken borte fra familie og venner. Etter 12 års skolegang var jeg så sikker på at jeg var voksen og kunne passe på meg selv. Der møtte jeg meg selv fort i døra. Å selv betale husleie, vaske klær, sørge for mat i kjøleskapet og holde orden i min lille studenthybel var en ny verden for meg, og det tok tid før jeg tok helt innover meg alt ansvaret. På en studentkonferanse møtte jeg en annen student og vi falt pladask. Vi bodde i hver vår by, men valgte allikevel å bli kjærester. Når jeg var ferdig med årsstudiet dro jeg hjem og flyttet inn igjen på pikerommet. Jeg startet sommerjobb på et sykehjem. Lønningen var vel på rundt 10.000 i måneden, men etter å ha levd et år på studielån følte jeg meg rik. Men så bodde jeg jo hjemme og betalte verken strøm, husleie, lån eller mat.

Selv 13 år etter husker jeg veldig godt følelsen jeg hadde når jeg tok graviditetstesten. Jeg visste at den var positiv allerede før jeg tok den. Å se to røde streker utløste et enormt behov for å snakke noen. Fortvilet måtte jeg gjennom alle pro og kontra før jeg kunne ta et så viktig valg som ville forandre livet mitt uansett utfall. Timesvis satt venninna mi og jeg i vår gamle skolegård. Vi snakket om barnevogner, om økonomi, om hva det kostet å bo for seg selv, og hva det krever å oppdra et barn. Og jeg innså en viktig ting. Jeg var ikke moden nok eller klar for å bli mamma. Jeg hadde ingenting annet å tilby en kjærlighet, og det er faktisk ikke alltid nok. Jeg bodde hjemme hos mine foreldre, jeg var i minus allerede med studielån og ingen oppsparte midler. Forholdet mitt var nytt og jeg visste innerst inne at det ikke ville vare livet ut. Ansvaret som ville fulgt med å bli en ung alenemor var mye større enn jeg kunne klare.

Erna, det er de som snakker om jenter som bruker abort som prevensjon. Og at vi misbruker vår frihet til å ta abort for å sortere bort foster som ikke kvalifiserer til normalitetstandarden bestemt av kulturen vår. Men ser du ikke gjennom argumentasjonen, Erna? Dette er hersketeknikker brukt av de som vil fjerne vår frihet til å bestemme over vår egen kropp. Det vil alltid være de som ikke bruker abortloven til det formålet den er ment. Men vi må ikke la de få definere sannheten for oss andre.

Tankeprosessen var viktig for meg, og jeg var ganske åpen. Min daværende kjæreste støttet mitt valg uansett hva jeg måtte velge. Fra andre fikk jeg et verbalt slag i trynet: ”Hvis du hadde hatt kreft, ville du vurdert å beholde svulsten da?”. Jeg var både lei meg og forvirret. Jeg følte meg så dum som hadde satt meg i situasjonen. Som meg tror jeg de fleste som tar abort gjør det fordi de er i en fortvilt situasjon der man ikke kan være sin beste versjon for et barn. Jeg tror de fleste tenker grundig gjennom valget de har før de oppsøker fastlegen sin og spør om å bli henvist videre til abort. Såpass tiltro har jeg til mine medsøstre.

Hva om jeg, etter å ha gjennomgått min grundige tankeprosess hadde kommet til en fastlege som hadde reservert seg? Hva om jeg ikke visste at han hadde reservert seg? Det  neste skrittet etter en uønsket positiv graviditetstest er kanskje det vanskeligste. Når man sier høyt til en statlig representant at man vil avslutte svangerskapet er man på sitt mest sårbare. Hva om jeg hadde kommet til en lege som ikke engang ville hjelpe meg med å finne ut hvor langt jeg var på vei? Jeg er sikker på at jeg hadde måttet bruke tid før jeg igjen var mentalt klar for å oppsøke en ny lege. Og da hadde jeg kanskje gått over 12 ukers grensa som utløser søknadsplikt for å utføre abort. Ser du ikke hvor irrelevant fastlegens egen samvittighet og prinsipper er når det kommer til en så viktig sak?

Når dagen kom fikk jeg tildelt en seng på et 16. manns rom. Alene i en seng, skilt med kun et forheng fra 15 andre damer i ulike situasjoner måtte jeg ta en pille som satt i gang prosessen. Jeg husker jeg lå der og følte på møtet med den kalde virkeligheten. Pillene gjorde meg veldig kvalm, men det var kun ett toalett tilgjengelig. Siden det var opptatt måtte jeg løpe i gangen for å kaste opp. Vi hadde et visst antall timer på oss fra prosessen var i gang til vi ble utskrevet. Ekstremt kvalm og med en følelse av å være veldig liten satt jeg meg i en taxi og dro hjem etter noen timer. Jeg følte meg veldig alene og hadde mest lyst til å bli igjen på sykehuset for å bli passet på av en snill sykepleier med masse tid til meg. Men sånn fungerer det jo ikke. Mann deg opp, du har tross alt satt deg selv i situasjonen. Men jeg ble møtt med respekt. Det skal sies. Det var ingen som av samvittighetsgrunner ikke ville snakke med meg, eller belastet meg med sin personlige mening. At jeg fikk pratet ut om valget både før og etter aborten, både med venninner og helsepersonell tror jeg har vært nøkkelen til at jeg aldri har angret og har kunnet gå videre. Når først valget var tatt var jeg sikker i meg selv på at det var det riktige.  

Jeg tror folk på alvor er redde nå. Vi vet ikke hva som skal skje. Uavhengig av regjering har vi lagt våre liv og vår fremtid i deres hender og stolt på at dere har respekt for den store oppgaven å forvalte vårt demokrati. Nå er jeg ikke så sikker. I dag er det et grunnleggende demokratisk prinsipp at hensynet til pasienten og hennes rettigheter, må settes foran en fastleges ønske om å reservere seg mot å henvise videre til abort. Men dette vil dere altså ta fra oss. Vil du virkelig det, Erna? Innerst inne? Eller er du bare for stolt til å snu? Innså du ikke rekkevidden?

For over 50 år siden skrev Arnulf Øverland sitt berømte dikt ”Du må ikke sove”. Diktet har like stor betydning i dag også. Fordi vi har hatt mødre og bestemødres om ikke sov, har vi i dag en abortlov uten reservasjoner, fri for alle. La oss beholde denne retten.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

Den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

FOTO: ARBEIDERPARTIET/ARBARK

Reklamer